1404 Resultatmåling av brukerstyrt forskning 2012

1404 Resultatmåling av brukerstyrt forskning 2012

Forfatter(e):

Arild Hervik, Bjørn G. Bergem, Lasse Bræin

Utgiver:

Møreforsking Molde AS

Oppdragsgiver:

Norges forskningsråd

Rapportnr:

1404
|

Isbn/Issn:

978-82-7830-197-5

Publikasjonstype:

Rapport
|

Sidetall:

117

Denne rapporten bygger på flere år med empiriske undersøkelser av innovasjonsprosjekter i næringslivet med vekt på å sette sammen ulike indikatorsett som bygger opp under vurderingen av samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Indikatorene benyttes til å belyse kompetanseoppbygging og bedriftsøkonomisk avkastning i bedriftene, samt eksterne effekter i form av kunnskapsspredning og andre effekter som danner grunnlag for økonomiske gevinster utenfor de støttede bedriftene. Innsatsaddisjonalitet, i hvilken grad prosjektene ville vært gjennomført uten offentlig støtte, er også et viktig element i resultatmålingen.

Tilskudd til innovasjonsprosjekter i næringslivet er ett av flere virkemidler i Forskningsrådet. Virkemiddelet inngår i en helhetlig virkemiddelpakke hvor et sentralt mål er å øke forskningsbasert verdiskaping. Over statsbudsjettet er brorparten av den årlige FoU-bevilgningen finansiering av FoU i universitets- og høyskolesystemet hvor det meste av grunnforskningen finner sted. I tillegg har vi i Norge en betydelig instituttsektor som utfører kontraktsforskning for næringslivet. Bevilgningene til innovasjonsprosjektene inngår i denne helheten som et incentivsystem for at bedriftene kan høste mer fra FoU-institusjonene for å generere økt verdiskaping på bedriftenes premisser.

En viktig faglig begrunnelse for offentlig støtte til FoU i næringslivet, i likhet med FoU-investeringene i akademia og instituttsektoren, er markedsimperfeksjoner med fokus på eksterne virkninger. Indikatorsettet som her presenteres belyser også graden av eksterne virkninger fra innovasjonsprosjektene, men støtten vil i tillegg ha den effekt at det øker omfanget av eksterne virkninger fra de mer grunnforskningsorienterte systemene.

Kunnskaps- og kompetansebygging er en sentral komponent i vurderingen av innovasjonsprosjektene. Gjennom den forskningen som finner sted i innovasjonsprosjektene dannes grunnlaget for påfølgende kommersialisering, kunnskapsspredning og verdiskaping for samfunnet. For avsluttede prosjekter i 2012 er 90 prosent ansett som meget vellykket av bedriftene med hensyn til kompetanseutvikling og 80 prosent som meget vellykket med hensyn til samarbeid og nettverksbygging, noe som er høyere enn tidligere år. Også i vurderingen av prosjektenes betydning for bedriftenes utvikling oppgir 61 prosent kompetanseutvikling som meget viktig og tilsvarende 50 prosent for samarbeid og nettverksbygging, også disse høyere enn tidligere år. Indikatorer for intern suksess i bedriftene viser at prosjektene oppleves som vellykket. Det er først og fremst kompetanseutvikling og kunnskapsbygging som tillegges vekt og i mindre grad økonomiske resultater på det tidspunkt da prosjektet nettopp er avsluttet. Også fire år etter prosjektavslutning er det betydning for kompetanseutvikling og FoU-samarbeid som vektlegges mest i forhold til bedriftenes utvikling, mens betydningen av indikatorer knyttet til økonomisk utvikling er noe mindre.

Videreformidling og spredning av forskningsresultater og ny kunnskap fra innovasjonsprosjektene er en viktig del av prosessen som genererer eksterne effekter og nytteverdier for samfunnet og næringslivet for øvrig. Selv om bedriftene gjennom prosjektet skulle mislykkes i kommersialisering av teknologiske resultater kan kunnskapen finne veien til andre som kan ta den i bruk i andre sammenhenger. Dersom kommersialiseringen er vellykket vil kunnskapen kunne spres gjennom flere kanaler og gi større potensial for eksterne effekter.

De empiriske undersøkelsene indikerer at rundt 30-40 prosent av prosjektene har potensial til å generere betydelige eksterne effekter på lang sikt. Rundt halvparten av de nye prosjektene oppgis å ha høyt forskningsinnhold og halvparten av prosjektene forventes å gi høy samlet nytteverdi utenfor bedriftene. For avsluttede prosjekter i 2012 har andelen med høy samlet nytteverdi utenfor bedriften sunket ned til 30 prosent, og hvor nytte for sluttbrukere samt kunnskapsspredning scorer høyest. På lang sikt var denne andelen 28 prosent for 2007-årgangen og har økt de tre siste årene til nå 39 prosent i 2009-årgangen, og hvor nytte for sluttbrukere scorer klart høyest.

Det overordnede målet for støtte til innovasjonsprosjekter er å utløse forsknings- og utviklingsaktivitet i næringslivet som spesielt bidrar til innovasjon og bærekraftig verdiskaping. Ved oppstart oppgir 65 prosent forventet avkastning høyere enn normalavkastning i bransjen, og denne faller til 43 prosent ved prosjektavslutning. 68 prosent av prosjektene på lang sikt oppgis å være kommersialisert eller vil oppnå kommersialisering nærmeste år. Andelen prosjekter som har oppnådd kommersialisering av forskningsresultater fire år etter avslutning har falt jevnt over de siste fem årgangene fra 48 prosent ned til 35 prosent for årets rapportering. Beregnet netto nåverdi på lang sikt, basert på økonomiske estimater fra bedriftene, har ligget rundt 2 milliarder kroner pr år i de siste årgangene, men er for årets rapportering nede i 1,1 milliard.

Den akkumulerte effekten av prosjektene målt på lang sikt indikerer at populasjonen totalt sett forventer positiv privatøkonomisk avkastning og at det utvikles kompetanse av stor betydning for bedriftene. Mange prosjekter bidrar til eksterne virkninger gjennom markedseffekter og kunnskapsoverføring. Samlet synes den samfunnsøkonomiske avkastning i porteføljen av brukerstyrte prosjekter å være god i forhold til forskningsinnsatsen.

En sammenveing av relevante indikatorer for samfunnsøkonomisk lønnsomhet viser at 29 prosent av prosjektene kan klassifiseres som samfunnsøkonomisk gode prosjekter og 29 prosent som i mindre grad oppnår målene knyttet til kompetansebygging, kunnskapsspredning og kommersialisering. Denne fordelingen er relativt stabil over de fem siste årgangene med langsiktig resultatmåling. Analyser av kjennetegn på suksessprosjekter indikerer at det er en større andel gode prosjekter i relativt nystartede bedrifter, bedrifter under 20 årsverk og relativt FoU-intensive bedrifter. Teknologiområdene bioteknologi, IKT og petroleum, samt programområdene BIA og PETROMAKS har høyest andel av suksessprosjektene.

FoU-bevilgningens betydning for å realisere prosjektet (innsatsaddisjonalitet) har de senere årene ligget rundt 50 prosent med full addisjonalitet. For nye prosjekter 2012 er andelen full addisjonalitet økt til 62 prosent. En enkel beregning indikerer at støttebeløp på én krone utløser egenfinansiering fra bedriftene med én krone ekstra.

Avslagsundersøkelse blant søknader til innovasjonsprosjekter viser at 26 prosent er helt skrinlagt, mens 23 prosent videreutvikles eller er utsatt i tid i påvente av finansiering. 28 prosent av de undersøkte søknadene ble revidert etter opprinnelig avslag og hvor andelen som fikk tilsagn om støtte på ny søknad var hele 88 prosent. 23 prosent av prosjektene har blitt helt eller delvis igangsatt på annen måte enn som innovasjonsprosjekt, men benytter i stor grad andre offentlige ordninger, som SkatteFUNN eller Innovasjon Norge, til delfinansiering av prosjektkostnadene. At bare 23 prosent videreføres uten støtte fra Forskningsrådet tyder på at bedriftenes subjektive anslag på addisjonalitet understøttes av denne avslagsanalysen. Etter bedriftsstørrelse er det en tilbøyelighet til at det er de største bedriftene som får anledning til å søke på nytt, og de minste bedriftene tilbøyelighet til å realisere til tross for avslag. For prosjekter som realiseres er det en tilbøyelighet til å gjøre prosjektene mindre og med lavere forskningsinnhold, samt mindre samarbeid med FoU-institusjoner.

Både det tidligere seleksjonssystemet Provis, samt det nye systemet eVurdering ender opp med en sluttkarakter fra 1 til 7 på prosjektene, og andelen med karakter 5 eller bedre er snaut 60 prosent i begge systemer over tid. I det nye systemet er det nesten ingen som får tilsagn med sluttkarakter 4 eller lavere og 40 prosent får tilsagn med karakteren 5, mens det gamle systemet hadde flere tilsagn med sluttkarakter 4 og 69 prosent med karakter 5. En regresjonsanalyse mellom hovedkarakteren og de øvrige kriteriene viser forklaringskraft på nesten 80 prosent i begge systemene. I det nye systemet er risikoelementer blitt en viktig forklaring for sluttkarakter hvilket ikke gjaldt det gamle, mens forskningsinnhold og prosjektkvalitet er viktige forklaringsparametere i begge systemene.

I eVurdering er ikke samfunnsøkonomisk nytteverdi signifikant i sammenheng med hovedkarakteren, men i en logistisk regresjonsanalyse for å forklare om man får støtte eller ei er denne signifikant med stor effekt i tillegg til risiko og relevans. Både innovasjons- og forskningsgrad, verdiskapingspotensial og addisjonalitet er også signifikante for å forklare om man får støtte eller ei. For Provis viser tilsvarende logistisk analyse at relevans og kvalitet betød mest for tilsagn, og i tillegg til disse to var bare innovasjonsgrad signifikant. eVurdering synes å forbedre seleksjonen etter nivået på sluttkarakteren og vektlegger risiko og samfunnsøkonomisk nytte mer enn det forrige systemet, noe som samsvarer med samfunnsøkonomisk begrunnelse for støtte. Samlet er det indikasjoner på at eVurdering har blitt en faglig mer relevant seleksjonsmodell enn Provis.